«Jeg har jo bare…»

– Hvorfor vi må slutte å undervurdere oss selv

Jeg kommer aldri til å glemme det.

Jeg satt i et rom på BI, sammen med en gjeng erfarne, dyktige og høyt utdannede mennesker. Jeg tok en master i ledelse. Kurset var for oss som allerede var i jobb – og i det rommet var det mange som bar tunge titler: direktører, ledere, mellomledere. Du vet, sånne titler som kan få deg til å krympe litt innvendig, hvis du lar dem få makt over deg.

Første dag ble vi delt inn i grupper og vi skulle presentere oss selv.
Folk introduserte seg som administrerende direktører og ledere i store organisasjoner.
 

 Og så ble det min tur.

«Jeg heter Mette, er førskolelærer, jobber i barnehage, har tre barn…»

Og jeg så det i blikkene rundt bordet.

De var blanke. Uinteresserte. Som om jeg ikke var helt verdt tiden deres.

Men så – midt i presentasjonen min – stopper venninnen min meg.

«Mette. Start på nytt.»

Jeg så på henne, litt forvirret.

Hun smilte og sa: «Det der er ikke hele deg.»

Og hun hadde helt rett.

Så jeg retter meg opp, trekker pusten og sier:

«Ja, det stemmer kanskje ikke helt.

Jeg eier flere barnehager. Jeg har mange ansatte, har ansvar for alle “våre”  barn og foreldre. I tillegg til å ha bygget opp og drevet flere barnehager i over ti år. så har jeg drevet med kjøp, salg og utleie av bolig siden jeg var 23 år.»

Og da skjedde det noe.

Blikkene rundt bordet forandret seg.

De ble nysgjerrige. De fulgte med. De så meg.

Og jeg kjente det i kroppen:

Jeg eide historien min. Jeg reiste meg i meg selv.

Og jeg fikk en påminnelse: Jeg har faktisk gjort mye. Jeg hadde bare ikke sett det selv – før jeg sa det høyt. For til nå så “hadde jeg jo bare…” 

Jeg… jeg retter meg opp.
Ikke fordi de plutselig så meg – men fordi jeg så meg selv.

At jeg var uinteressant for dem da jeg “bare var…” er en annen historie…

Vi må slutte å gjøre oss små.

Jeg hadde jo bare…
Men det var ikke bare.

Jeg hadde ledet. Jeg hadde bygd. Jeg hadde stått i ansvar. Jeg hadde hatt på meg lederhatten i årevis – uten å anerkjenne det.

Hvorfor? Fordi jeg ikke hadde en tittel?
Fordi jeg var kvinne?
Fordi jeg ikke hadde sett meg selv som “en av dem”?

Dette er så vanlig.
Vi trykker oss selv ned. Bagatelliserer.
«Jeg har jo bare…»

Men vet du hva?
Det er ikke “bare” å:

• Holde ut i tøffe perioder
  
  
• Starte noe på egen hånd
  
  
• Håndtere barn og ansatte og foreldre
  
  
• Reise seg etter motgang
  
  
• Ta vanskelige valg
  
  
• Finne veien sin på nytt
  
  

Det er kraft.
Det er styrke.
Og det fortjener anerkjennelse – først og fremst fra deg selv.

Så hvorfor deler jeg dette med deg i dag?

Fordi det er så typisk.

Spesielt for oss kvinner.

Vi bagatelliserer det vi har gjort.

Vi sier: «Jeg har jo bare…»

Bare oppdratt tre barn.

Bare stått i en skilsmisse.

Bare bygget opp en arbeidsplass.

Bare kommet meg gjennom en utbrenthet.

Bare vært der for andre.

Bare snudd livet mitt.

Bare gått på jobb hver dag selv om det var tungt.

Bare? Det er ikke bare.

Det er styrke. Det er mot.

Det er livserfaring, ansvar, verdi – og det fortjener å bli anerkjent.

Så her er en liten oppgave til deg:

Skriv ned 10 ting du har gjort i livet som betyr noe for deg.

Små eller store.

Og når den indre kritikeren prøver å si:

«Men det var jo ikke så stort…»

Så svarer du:

«Jo. Det var faktisk det.»

Det er på tide at vi slutter å gjøre oss mindre enn vi er.

Vi må eie historiene våre. Vi må stå opp for oss selv.

Og vi må slutte å tro at det andre gjør, alltid er mer verdt enn det vi har gjort.

Du har gjort mye.

Du er langt på vei.

Du er ikke på startstreken.

Du går.

Skritt for skritt.

Og det fortjener du å si høyt.

Vi må slutte å gjøre oss små.

Fordi:

– Når du gjør deg liten, lyver du for verden om hvem du egentlig er.
– Du skjuler kraften din for å gjøre andre komfortable.
– Du holder tilbake lys, ideer, lederskap – som kunne gjort en forskjell.
– Du mister deg selv litt og litt, hver gang du tilpasser deg for mye.
– Du lærer neste generasjon at det er tryggere å dempe seg enn å skinne.

Og kanskje viktigst av alt:
Verden trenger ikke en ny versjon av "riktig".
Den trenger deg – ekte, hel, og i full størrelse.

Så husk: 

Du har gjort mer enn du tror.
Du er lenger enn du tror.

Og vi trenger deg, akkurat slik du er!

Med varme, Mette

NB! Her er et dokument som kan hjelpe deg å eie din historie: Ja, jeg vil feire meg! 🌺