Har vi fått det for godt – og tåler vi for lite?

 Som både leder, gründer og menneske som har fulgt arbeidslivet tett i mange år, har jeg sett hvordan ting har endret seg. Jeg har kjent på kroppen, både i egen business og møte med ansatte, ledere og gründere. Vi står i en stor endring akkurat nå - og vi må tørre å snakke om det! 

Det sies at når vi har lite, utvikler vi oss. Når vi har mye, stagnerer vi.

Kanskje det er det som skjer nå?

For vi er i en tid hvor sykmeldingstallene skyter i været, medarbeidere stiller stadig flere krav til arbeidsgivere, og samtidig har vi en betydelig mangel på arbeidskraft.

Men her er spørsmålene ingen tør stille høyt:

📌 Har vi gjort det for komfortabelt for oss selv?

📌 Har vi mistet noe av arbeidsmoralen vi var kjent for?

📌 Har vi en generasjon som tåler mindre enn før – eller er det ledere og arbeidsplasser som henger etter?

For det skjer noe interessant nå. Vi står i en bølge av individuelle krav og forventninger, hvor ansatte vil ha mer frihet, tilrettelegging og balanse – men der pliktene og ansvaret snakkes mindre om.

Før var arbeidslivet bygget på en sterk fellesskapskultur. Vi løftet i flokk. Vi var stolte av å bidra. Nå ser vi en økende trend hvor ansatte spør:

📌 «Hva får jeg?»

📌 «Hva gir jobben meg?»

📌 «Hvordan kan dette tilpasses mine behov?»

Dette er ikke galt i seg selv. Men hva skjer når alle tenker slik samtidig?

Har vi et system som tåler dette?

Når sykmeldingsprosenten øker, er det lett å peke på ledelsen, arbeidsmiljøet og stressnivået.

Men hvordan havnet vi egentlig her? Hvorfor ser vi denne endringen nå?

📌 Teknologi og fleksibilitet har endret forventningene til arbeid – vi er vant til frihet og umiddelbar belønning.

📌 Økonomisk trygghet gjør at færre må jobbe for å overleve – vi kan velge vekk jobber som ikke føles “rett”.

📌 Mental helse har fått større plass – noe som er positivt, men har vi også gjort ubehag og krevende perioder til noe vi må unngå for enhver pris?

📌 Arbeidslivet er blitt mer presset – ledere og ansatte har høyere krav på seg enn før.

Vi er ikke nødvendigvis blitt mer kravstore eller late, men kulturen vår har endret seg raskt, og arbeidslivet har ikke funnet en ny balanse enda.

Mens vi peker på hverandre – hva er det vi ikke våger å se?

Politikere peker på de ansatte. De vil kutte sykepenger, innføre egenandel og straffe de syke.

Ledelsen peker på medarbeiderne – “de vil ikke yte, de krever for mye.”

Medarbeiderne peker på arbeidsplassen – “det er for mye press, for lite fleksibilitet, for dårlig ledelse.”

Men hva er veien videre? Hvis vi slutter å bare peke på hverandre – hva kan vi faktisk gjøre?

📌 For arbeidsgivere og ledere:

• Må vi gi mer fleksibilitet? Ja, men vi må også skape strukturer som gjør at folk forstår sitt eget ansvar.
• Må vi være bedre til å motivere? Ja, men vi må også være tydelige på at arbeid ikke alltid er inspirerende – og det er greit.
• Må vi endre ledelse? Absolutt – men ikke ved å gjøre alle ledere til terapeuter, heller ved å skape tydelighet og forutsigbarhet.

📌 For ansatte:

• Må vi ha mer forståelse for at arbeid ikke alltid kan tilpasses oss?
• Må vi tåle mer uten å gi opp?
• Må vi skifte mentaliteten fra “hva gir jobben meg” til “hvordan kan jeg bidra”?

📌 For politikere og samfunnet:

• Må vi tørre å se på hele bildet – ikke bare pengene?
• Må vi endre samtalen om arbeid fra “hvordan kan vi gjøre det lettere” til “hvordan kan vi gjøre det mer bærekraftig”?

Hvor trykker skoen – egentlig?

Er det ansatte som må justere seg?

Er det ledere og arbeidsgivere som må tilpasse seg mer?

Eller er det systemet vårt som ikke fungerer lenger?

Én ting er sikkert:

Vi kan ikke snakke om sykmeldinger, lavt engasjement og manglende arbeidskraft uten også å snakke om holdninger, forventninger og ansvarsfølelse – fra begge sider.

Det kan hende vi trenger mer tilrettelegging.

Det kan hende vi trenger en ny måte å lede på.

Men det kan også hende vi trenger en realitetsorientering:

📌 Arbeid er ikke alltid inspirerende. Noen ganger må vi bare gjøre jobben.

📌 Livet tilpasses ikke alltid oss – noen ganger må vi tilpasse oss livet.

📌 Fellesskapet bygges ikke bare på det vi får, men på det vi gir.

Men er vi egentlig på vei mot et arbeidsliv hvor vi forventer at alle skal få skreddersydd arbeid etter sine egne behov – og hvor alt annet enn full fleksibilitet og tilrettelegging oppleves som urimelig?

Og hvis vi er det…

📌 Hvem skal da holde hjulene i gang?

💬 Hva tenker du? Hvor trykker skoen?

Jeg er nysgjerrig, og vil fortsette å  lete etter svar. 

Mette