Danser med følelser, eller danser med ulver? - Veien til frihet

Det handler om å romme følelser. Alle de vonde, sterke, kanskje uutholdelige følelsene som kan komme når livet føles dritt. Når du er trist, redd, føler deg avvist, eller frykter å bli forlatt. Kanskje du kjenner på en bunnløs ensomhet. Jeg har kjent på alt dette selv.

Og hva har jeg gjort med det? Jeg har shoppet for å slippe unna. Jeg har drukket vin. Hatt sex. Trenet følelsene vekk. Jobbet vekk følelsene. Distrahert meg på alle mulige måter for å unngå å føle. Alt i boka. Og vet du hva? Det har sjelden fungert. Ofte kommer følelsene tilbake, sterkere enn før, som en bølge du ikke kan stoppe.

Noen ganger, etter for mange glass vin, når jeg har sluppet kontrollen litt, har følelsene ramlet ut likevel – som et vulkanutbrudd. Det jeg prøvde å skyve bort, ble bare enda sterkere. Og etter å ha gått gjennom dette mønsteret nok ganger, forsto jeg at jeg trengte en annen vei.

Det tok tid, men jeg begynte å forstå at følelsene våre er som gjester i kroppen. De vil bli sett og hørt. Så jeg startet med å romme følelsene i stedet for å flykte fra dem. Små skritt. Jeg satte meg ned og sa til meg selv: “Ok, nå er dere her." Dere får lov til å være her, akkurat som dere er. Jeg tåler dere.” Jeg lyttet, snakket med dem, tok dem med på gåturer. “Ok, her er dere igjen." "Hva kan jeg gjøre for dere?” Jeg pustet med dem. Jeg aksepterte dem – selv når det var vanskelig.

Og det var da jeg skjønte det: Følelser er som karakterene i filmen Danser med ulver. Kevin Costners karakter sier: “Ikke noe av det jeg har hørt om dette folket er sant (ref indianere). De er ikke tiggere, tyver, og de er ikke uhyrer. Slik de kan virke som. De er tvert imot høflige, og har fin sans for humor.” På samme måte er det med følelsene våre. Vi har en tendens til å dømme dem, frykte dem, og tro at de er våre fiender. Men de vil ikke skade oss. De er ikke monstre. Følelsene er et produkt av vår fortid, av hva vi gir mening til i situasjoner, og av tankene våre.

Ja, de kan være smertefulle, men de er ikke farlige. Søren Kierkegaard sa en gang: “Det verste har vi allerede opplevd.” Og når det gjelder følelsene våre, er det sant. Følelsene og fryktene vi bærer på, har vi allerede følt før. Vi har allerede overlevd dem. De er bare minner som banker på døren vår, og minner oss på hva vi har vært gjennom.

Men hva skjer med oss når vi i tillegg til å ikke klare å romme egne følelser, føler at andre ikke rommer hele oss? Når vi føler oss dømt, avvist, eller at noen bare tåler en liten del av hvem vi er? Da kommer skammen, og vi krymper oss selv. For å få plass i den lille boksen (vi tror?) andre tåler av oss. For meg førte det til at jeg begynte å please. Jeg pleaset og pleaset – både her og der. Som kvinner blir vi ofte oppdratt til å ta mer hensyn til andre enn oss selv. Vi føler oss inn hos andre før vi kjenner etter hos oss selv. Og jeg var ikke noe unntak. Jeg pleide å spørre meg selv: “Hva trenger de? Hva forventer de av meg?” Helt til jeg ikke lenger klarte å kjenne etter hva jeg selv hadde behov for.

Jeg ble utbrent. Veien tilbake til meg selv var lang og hard, men også lærerik.. For det jeg lærte, var at følelsene mine ikke er fiender. Når jeg begynte å romme dem – virkelig lytte til dem – skjønte jeg at de var deler av meg som bare ønsket å bli sett. Følelsene mine ledet meg hjem til meg selv igjen.

Da jeg var utbrent, ble matlaging en form for meditasjon for meg. Jeg kuttet grønnsaker og lot følelsene bare få være der, uten å problematisere dem med tankene mine. For tankene kan fort gjøre vondt verre. Tankene sier at du ikke bør føle dette, at det ikke er greit, at du ikke orker det. Men hvis du gir følelsene plass, uten å dømme eller analysere dem, skjer det noe. Det blir nesten som med trollet og sola. Når vi våger å akseptere dem, se på dem med åpenhet, og godta dem som de er – uten å dømme eller analysere – mister de noe av kraften som gjorde dem så overveldende i utgangspunktet. De blir ikke lenger uhyrer som jager oss i mørket, men små deler av oss som bare trenger litt oppmerksomhet. Det betyr ikke at de forsvinner helt – men de blir mer håndterbare, mer menneskelige. De får mindre makt, og vi får mer ro.

Det er som magi.✨

Det jeg også lærte, var at vi ofte ikke har et klart språk for følelsene våre. De fleste av oss kan kanskje nevne fem eller seks følelser: glede, sorg, frykt, sinne og avsky. Men ifølge Brené Brown, forsker på sårbarhet,  finnes det faktisk 87 ulike følelser når vi virkelig går i dybden (vil du vite mer om dette, se “Atlas of the heart” ). Hvordan vi setter ord på dem, kan ha stor betydning for hvordan vi både håndterer, og regulerer dem. Hvis vi setter feil merkelapp på følelsene våre, kan det faktisk gjøre dem sterkere. Når vi derimot forstår følelsene våre på en mer nyansert måte, blir vi bedre i stand til å regulere dem. Dette skaper ikke bare indre balanse, men styrker også relasjonen vi har til oss selv – og til menneskene rundt oss.

Et eksempel: Hvis du kjenner uro i kroppen og sier “Jeg er stresset,” vil hjernen din begynne å lete etter noe som underbygger dette, og etter grunner til stress. Kanskje du tenker på en jobbintervjusituasjon eller noe annet krevende. Men hva om det du egentlig føler er spenning? Hvis du i stedet sier “Jeg er spent,” kan det snu hele opplevelsen. Jeg har selv testet dette. Før en stor dag hvor jeg var nervøs, begynte jeg å si til meg selv: “Jeg er spent. Jeg er spent.” Det hjalp. Følelsen endret seg, og den føltes mer håndterbar.

Fordi det å føle kan være vanskelig, til og med direkte smertefullt, er det mange som rett og slett kutter ut følelsene. Vi slår dem av og lever kun fra hodet og opp – i tankene, analysene og forståelsen. Jeg har gjort det selv. 

Men så innså jeg noe: Livet blir mye mer ekte, fargerikt og gøy når jeg rommer og godtar hele meg – alle følelsene mine, både de jeg har i oppturer og de som dukker opp i nedturer. Hele følelsesregisteret, rett og slett! Og la oss være ærlige, i overgangsalderen svinger det kanskje litt ekstra 🤣. Men vet du hva? Det er også en del av meg! Og jeg vil bli mer meg – med alt som hører til. ❤️

Du kan miste kontakten med hjertet og dybden i livet ditt dersom du fornekter, dytter bort og overser deler av deg selv.Når du derimot tør å kjenne etter, tør å stå i følelsene, og velger å kommunisere dem – selv når det er vanskelig – skjer det noe magisk. Livet blir mer ekte, mer levende, mer DEG.✨

✨Det magiske ordet er NYSGJERRIGHET: Vær nysgjerrig. Det starter med nysgjerrighet. Når du kjenner noe som ulmer i bakgrunnen – en uro, en spenning eller en tyngde – stopp opp og bli nysgjerrig. Hva prøver følelsen å fortelle deg? Istedenfor å skyve den bort, gi den rom.

Start med å puste dypt, og legg merke til hvor i kroppen følelsen sitter. Spør deg selv: Hva er dette? Hva trenger denne følelsen fra meg akkurat nå?

Nysgjerrigheten hjelper deg å møte følelsen uten å dømme. Når du rommer følelsene dine, åpner du opp for å forstå deg selv på et dypere plan – og veien din, din frihet vil åpne seg for deg.❤️

Å romme følelser er ingen ferdighet vi noen gang blir utlært i. Det er en øvelse vi må gjøre hele livet. Men det er verdt det. For når vi våger å kjenne etter, våger å stå i følelsene, åpner vi også opp for mer og sterkere glede enn vi kan oppleve gjennom tankene alene. Vi blir mer oss selv, og vi gir andre rom til å være seg selv. Og det, tror jeg, er den største gaven vi kan gi – både til oss selv og til menneskene rundt oss.

Hvordan er dette for deg? Del gjerne med meg. 

Jeg heier på deg - hele veien TIL deg. ❤️

Klem, Mette🌹