Plutselig gikk det opp for meg: Å romme alle følelsene mine handler om mer enn bare aksept…

Det tok lang tid, jeg måtte komme midt i livet før jeg forstod det. Det handler ikke bare om å akseptere følelsene mine, men faktisk gi meg selv lov til å føle dem alle – også de “forbudte” følelsene. Jeg innså at det er to barrierer her: å tillate deg selv å føle dem, og å se hvordan relasjoner fra fortiden, eller nåtiden kan ha gjort dette vanskelig for meg. Det er som å gå gjennom to låste dører: den ene inne i deg selv, den andre holdt låst av en eller flere relasjoner. 

For jeg har prøvd. Prøvd å romme hele meg, å føle alle følelsene – sinne, sorg, frustrasjon, glede. Virkelig romme og elske dem. Jeg har prøve å være komfortabel med å vise dem. Men det har vært en skam der, en udefinert uro som allikevel har levd i meg. Det er som om en gammel stemme hvisker: “Du er for mye, du overdriver,” og jeg krymper. Og jeg mener ikke å si at vi skal gå rundt og bruse over i tide og utide – vi er alltid ansvarlige for våre handlinger. Men vi er også ansvarlige for å være ærlige mot oss selv.

Det slo meg nylig at denne følelsen av skam ikke alltid kom fra meg selv. Jeg har blitt irettesatt, korrigert og sett ned på når jeg har “vært for mye.” Når jeg ble korrigerte ved hjelp av stillhet, taushet, å bli oversett var det verste. Å være for glad, for sint, for tydelig – disse følelsene ble kvalt før de fikk slippe til. Med et blikk, med en kommentar, med stillhet eller med noe som fikk meg til å føle meg dum, liten. Jeg lærte at hvis jeg er for glad, er jeg for mye. Hvis jeg viser sinne, lager jeg drama. Og jeg trodde på det, lenge.

Men ikke nå lenger.

Jeg satt meg ned og lagde en liste over de personene som, på ulike måter, har forsøkt å holde meg tilbake – de som ikke håndterte følelsene mine. De som ikke kunne møte hele meg, men heller korrigerte mine ord, min oppførsel. Jeg skrev ned hva de sa, og hva de gjorde, for å bli bevisst på hva som stoppet meg. For å være forberedt neste gang dette dukket opp i min hverdag, eller i mitt indre. Jeg skrev også en liste over dem som gir meg rom til å være meg, fullt ut. Dem som gav uttrykk for at jeg inspirerte dem, gjorde dem glade da jeg viste dem min glede og energi. Dette som hjelp til meg selv på de dagene jeg følte at jeg ikke kunne vise hele meg. Som en mental støtte. 

For det handler om hvem som tåler, og hvem som kanskje selv mangler aksept for sine egne følelser.

Og det er ofte derfor folk reagerer: når du trigger noe i dem, noe de selv ikke har akseptert. Deres ubehag handler om deres reise, ikke din. Men den kunnskapen gir deg frihet. Den gjør at du og jeg kan møte skammen som kommer krypende – og huske at den ikke er vår.

Det er viktig å skille mellom hva som faktisk er ditt og hva som tilhører andre. Når holder jeg igjen følelsene mine fordi jeg selv vil det, og når gjør jeg det på grunn av en usynlig grense som er satt av andre? Noen ganger skal vi begrense oss – kanskje personen foran deg ikke fortjener å møte ditt sinne, eller høre om din sorg. Kanskje er det ikke et trygt sted å dele det du føler. Her må du virkelig lytte til magefølelsen. Det er ikke alle som fortjener å se hele deg. 

Nå er jeg ansvarlig for mitt eget liv. Nå, når skammen kommer, kan jeg se den i øynene og vite at dette er et gammelt mønster, påført av andres usikkerhet. Det gjelder ikke lenger. Si det sammen med meg: Det gjelder ikke lengre! 

Det jeg og vet nå er at jeg ikke er mine følelser. Vi bare føler dem, og det er ok. 

Og så lenge jeg lever etter min favorittlov: Kardemommeloven: “Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill, og for øvrig kan du gjøre som du vil.” Jeg vet at jeg er god mot andre, at jeg ikke plager eller manipulerer noen. Derfor vet jeg også at følelsene mine er akkurat det – mine egne. De er ikke for mye, de er ikke drama; de bare er.

La oss puste ut, kjenne at vi har lov til å føle. Ikke nødvendigvis handle på alt vi føler, men vite at det er rom for dem, og at vi er hele – akkurat som vi er.

Send meg gjerne en mail/dm på Instagram og fortell meg om dette traff deg, og gjerne og hvorfor.💖

Som alltid - jeg heier på deg - hele veien.💖

Varme klemmer, 

Mette🌺